Ragnar Lasse Henriksen FNF vant Sølvbjørnen i Berlin for sitt fotoarbeid på det som skulle bli hans eneste utgitte spillefilm. «Love is War» (1970) ble også nominert til Gullbjørnen under Filmfestivalen i Berlin. Her hjemme vant den Filmkritikerprisen. Ragnar var kun 23 år gammel da han debuterte med denne eksperimentelle filmen som har blitt beskrevet som visuell poesi. Henriksen skrev manus, regisserte, produserte, klipte og fotograferte filmen. I tillegg var han med og komponerte musikken. Ragnar Lasse Henriksen – senere kjent som Ragnar Go’hjerta – døde i 2019, 73 år gammel. Spesialvisningen er på Frogner Kino tirsdag 21. november kl. 18:00. Før visningen blir det en samtale mellom Ragnars sønn Magnus Richard Henriksen og Frogner Kinos programsjef Sveinung Wålengen. Love is War er et stykke norsk filmhistorie. Med sine drømmesekvenser og tidshopp er den blant de første modernistiske filmene.
«Helt i begynnelsen av 70-tallet gjennomgikk den norske filmen et stort generasjonsskifte. Samtidig ble filmene i en kort periode mer eksperimentelle, preget av en ny og sterk modernistisk impuls. Med den nye modernismen kom også en ny politisk og ideologisk orientering, som senere på 70-tallet avfødte en mer sosialrealistisk filmform. En sentral film i den første overgangen til en spirende norsk filmmodernisme var Lasse Henriksens prisbelønte spillefilm Love is War fra 1970» skriver Gunnar Iversen i sin omtale om norsk film i filmmagasinet Z. Love is War har blitt omtalt som ”Norgeshistoriens eneste surrealistiske langfilm”. I Rushprint har Morten Barth skrevet: «Lasse Henriksens ytterst særegne Love Is War (1970) er en fargesprakende og fantastisk billedstrøm som beveger seg fritt i tid og rom, og mellom de ulike karakterenes indre plan, ofte innenfor samme scene, med fragmenter av drømmer, redsler og minnebilder. I tillegg har naturen rundt dem sin egen stemme».
Love is War er inspirert av Johan Borgens «Noveller om kjærlighet» og handler i følge wikipedia om kjærlighetsforholdet mellom Gro (spilt av Yvonne Ingdal) og Espen (spilt av Ole-Jørgen Nilsen) som møtes i botanisk hage. Filmen blir en vandring gjennom minner fra barndommen og etter et møte med mannen med ønskekvisten (spilt av Per Oscarsson) får livet en ny mening og innhold. Filmen er laget for bredformat og skutt i Techniscope (35mm 2-perf) som gjorde at man kunne få dobbelt så mange bilder ut av filmrullen i Arriflex-kameraet. Egentlig var en annen filmfotograf hyret på jobben, men fordi han hadde et alkoholproblem tok regissøren selv over jobben. «På Love is War eksperimenterte Henriksen blant annet med infrarød film og mange andre ganske banebrytende teknikker. Lasse var, sammen med Arild Kristo, to som virkelig var med å inspirere mange både i Norge og Skandinavia rent visuelt, i begynnelsen av 70-tallet, og de fikk også oppmerksomhet internasjonalt» sier Paul René Roestad FNF som studerte på Royal College of Art noen år etter Ragnar Lasse Henriksen. I en Rushprint-artikkel om Henriksens bortgang skrev bransjebladet: «Det skulle imidlertid ikke komme flere langfilmer fra Henriksen, og han skulle blant annet være med på å bygge opp film- og TV-linjen på Idefagskolen i Tønsberg på 90-tallet. Han ga imidlertid aldri opp å få nye prosjekter på beina. Etter debuten med Love is War fulgte han opp med en ny langfilm med britiske Rita Tushingham i hovedrollen. I et oppslag her på rushprint.no om norsk filmhistories tapte filmprosjekter, kommer det fram at dette prosjektet kollapset etter bare to ukers opptak i 1972. Henriksen mente at han etter det fikk yrkesforbud i norsk filmbransje og dro i selvvalgt eksil til Sveits. Da Arbeiderbladet traff ham i Cannes et par år senere, var han på ny jakt etter finansiører til en adaptasjon av Odd Eidems Cruise. Han jobbet også lenge med planer om adaptere flere av Henrik Ibsens dramaer.»
I et intervju gjort med Øystein Steine Larsen i Filmtidsskriftet Z i 2011 beskriver Ragnar hvordan han bruker drømmene sine i sitt kreative arbeid: «Det er noe som er godt og det er noe som er vondt. Det er noe som er sykt, og det er noe som er helbredende eller sunt. Og det må være sånn for å gi oss erfaring. Det er jo derfor vi lever. Hvis en ikke har forstått disse motsetningene så kan en heller ikke lage film. Film kan være arkitektur og musikk. Men en god film er alt dette som vi ennå ikke har sett. Våre indre visjoner som vi glemmer når vi våkner om morgenen. Det har jeg sagt siden jeg begynte: Jeg respekterer drømmene, de som tar vare på drømmene sine. Fordi de begynner å skjønne noe av det som foregår i det indre. Ved å forstå det så forbedrer du deg selv». Ragnar Lasse Henriksen ble født i Oslo 2. mars 1946. Han vokste opp som enebarn med en mor som var mormoner og en far som var agnostiker. Det var visstnok en fri oppdragelse med kjærlige foreldre i etterkrigstidens Norge. Ragnar ble tidlig interessert i film. En av lærerne på skolen hans var Pål Bang Hansen, senere kjent som filmanmelder, som tok med seg Ragnar da han lagde sin første spillefilm. Ragnar studerte ved Royal College of Art i London (forløperen til National Filmschool). Ragnar fortsatte å utvikle andre prosjekter, blant annet spillefilmen «Speilet» som dessverre ikke ble realisert. Den ble imidlertid delvis innspilt og klippen ble også påbegynt. En halvferdig klipp på 45 minutter ligger visstnok hos Norsk filminstitutt. Filmen handler om en mor og et psykisk utviklingshemmet barn. Tematikken ble i følge Henriksen for sterk for filminstituttet i 1972 og regissøren følte seg motarbeidet av byråkratiet. Blant annet ble det framsatt påstander om at han hadde lurt til seg penger, en påstand som senere ble dementert av departementet. Men ikke av Dagbladet, og således svertet hans navn for ettertiden ifølge et intervju i filmmagasinet Z. I samme intervju kommer det frem at Henriksen takket nei til å gjøre en spillefilm for James Bond-produsent Harry Saltszman fordi han heller ville bruke tiden med barna sine enn å gå på akkord med sin kunstneriske integritet.
Ragnar jobbet med oppdragsfilm, reklame og annet utover 1980- og 1990-tallet. PÅ 2000-tallet utviklet han prosjekter basert på Ibsen, men heller ikke disse ble realisert. I tillegg til sitt filmvirke ble Ragnar Lasse Henriksen også mormonerprest. På et tidspunkt byttet han navn. Han reiste mye og lærte seg blant annet kinesisk.«Når du snakker kinesisk kan du uttrykke tre forskjellige ting med tre forskjellige frekvenser på samme tegnet. Det er jo mange kombinasjonsmuligheter. Det er dette som er film, å kunne kombinere slik at du skaper rike assosiasjoner. Vi kan altså ikke snakke om lineære fortellerteknikker i vår tid når vi preges av så mange assosiative innspill.» sa Henriksen i intervjuet med Øystein Stene Larsen fra 2011. Spillefilmkonsulent Harry Guttormsen oppfordret Ragnar til å lage et selvportrett, men det ble aldri noe av da åremålet til Guttormsen utløp. Ragnar Go’hjerta døde 23. august 2019 og etterlot seg kona Cherina, åtte voksne barn, samt barnebarn. Det er mange norske filmskapere som kun har fått mulighet til å lage én spillefilm. Ragnar Lasse Henriksen har blitt beskrevet som den mest talentfulle av dem alle.
«Love is War» vises på Frogner Kino tirsdag 21. november kl. 18:00. Billetter kjøpes her.
https://www.frognerkino.no/filmer-og-event/love-is-war-1970
