Tredje utgave av Mirage Film Festival for the Art of the Real er akkurat ferdig. Festivalen er unik i sitt utvalg av dokumentarfilmer som man ellers ikke ville sett på norsk kino. Dette er filmer med sterk kunstnerisk profil. Det kan virke pretensiøst, men det er slett ikke tilfelle. Filmene på Oslos nye filmfestival er historier fortalt gjennom bilder og lyd. I stedet for dokumentarfilmens tradisjonelle fortellerstemme er det kameraet som er fortelleren. Dette er visuelle filmer som verdsetter filmfotografens arbeid. Mange av disse filmene er en fryd for øyet. Noe helt annet enn typiske talking heads-intervjuer som mange forbinder med dokumentarfilm. Klipp og musikk er også viktige fortellergrep. Mirage ønsker å løfte disse viktige fagfunksjonene som ofte glemmes når filmer skal feires.
Mirage 2023 åpnet onsdag 11. oktober med stumfilmen «Nothing But Time» fra 1926 akkompagnert av live musikk fra artistene Kinsella og Elfrida. Filmen er en såkalt City Symphony som blander dokumentaropptak med iscenesatte opptak – en såkalt hybridfilm. Begrepet resonnerer i filmprogrammet til Mirage, blant annet i Ellen Ugelstads «The Recovery Channel». Flere av filmene på årets program blander inn elementer fra fiksjon. En film som til tider virker iscenesatt er «Pornomelancolía» (2022) fra den argentinske regissøren Manuel Abramovich som også filmer selv. I filmen følger vi meksikaneren Lalo som utforsker egen seksualitet gjennom å poste bilder av seg selv på sosiale medier. Vi følger ham idet han debuterer i pornofilm og i videre søken etter penger, anerkjennelse og lykke. Filmen er et nært portrett hvor kamera er observerende og tilsynelatende ikke noe verken Lalo eller andre medvirkende forholder seg til. «Smoke Sauna Sisterhood» av regissør Anna Hints bruker samme fremgangsmåte. Her er kamera tilstede uten at kvinnene i badstua forholder seg så mye til det. Man kan ane at noen av kvinnene dekker ansiktet i enkelte scener for å være anonyme, men ellers er filmen et nært og nakent møte med kvinner som deler livets gleder og sorger i regelmessige møter i badstua inne i de estiske skoger. Det er til enhver tid mellom to og seks damer i badstua. Det vi ikke ser er at det også er én fotograf og to lydteknikere tilstede i det trange rommet. Noen ganger er vi med utenfor når kvinnene isbader i vannet like ved. Filmens dramaturgi følger tematikken, ikke kronologien og vi hopper derfor fram og tilbake mellom årstidene. Filmen er nydelig skutt av Ants Tammik som er fysisk nærme kvinnene med en 20mm (stort sett). Kamera og optikk måtte selvsagt akklimatiseres til de varme og fuktige omgivelsene, og teamet hadde derfor et kamera på utsiden til scenene utenfor. Tammik ble nominert til fotoprisen under årets festival. Prisen gikk imidlertid til spanske Raquel Fernández Núñez AEC for filmen «Anqa» regissert av kurdiske Helin Çelik. Også denne filmen er et nært portrett av kvinner med sterke historier. Her møter vi kvinner i Jordan som har opplevd vold og misbruk i et patriarkalsk samfunn hvor det er «mer effektivt» å sette kvinner i husarrest enn å fengsle menn som har begått forbrytelser. Man straffer altså offeret, ikke gjerningspersonen. Filmen gir små drypp av hva som har skjedd og seeren må selv sette sammen puslespillet mot slutten av filmen. Hele filmen er skutt på en 50mm noe som bidrar til å komme nært subjektene men som også forsterker den klaustrofobiske følelsen av å leve som i et fengsel.
Festivalsjef Racha Helen Larsen forklarte at film er subjektivt og at man derfor ikke kan si at én film er bedre enn en annen. Denne tesen ligger til grunn for festivalens valg om ikke å ha en jury, men heller velge anerkjente fagfolk til å dele ut prisene for foto, klipp, lyddesign og regi. I fjor var det Sir Roger Deakins ASC, BSC som delte ut prisen for foto. I år var det ungarske Mátyás Erdély HCA, kjent blant annet for «Son of Saul» (2015) som fikk æren av å dele ut prisen. Dette er hans begrunnelse: «I just had the privilege to watch four extraordinary films. Each of them beautiful in their own way. The way the filmmakers treated the people in front of the camera. The sensibility with which they approached them. Coming from the world of narrative filmmaking what we are aiming for is to create truthful moments, scenes and characters. We want to create images that are made with the outmost care and empathy. All of these films were heartbreakingly beautiful and achieved what only the best of cinema can achieve: It made me care about these people in a profound way. The hardships of the village people of El Eco, the determination of Zoe Lucas of Sable Island, the traumas of the women of the smoke sauna and the suffering of the three women in Jordan. I found all four movies very important films. Films we will refer to in years to come for their empathy and sensibility. One film stood out for me with its boldness, in the way it formulated its own lyrical language throwing away everything unnecessary to focus on its characters like a laser beam. Nothing fancy, nothing pretty. Images that told the story as powerful as the images in the era of silent films. Without hesitation, in full confidence in its approach. Brilliant filmmaking. I would love to present the award of cinematography to the film «Anqa». Cinematography by Raquel Fernandez».
Priser til klippere, fotografer og lyddesignere er en del av Mirage sin ambisjon om å sette søkelyset på filmskaperne som sjelden nevnes når NFI lister opp filmer på sine nettsider. Eller når en film vinner pris på en internasjonal filmfestival. Av samme grunn har festivalen invitert nærmere tretti filmskapere fra Nord-Amerika, Sør-Amerika, Asia og Europa. Mirage Professionals er et program rettet mot filmbransjen. På fredagen var det arrangementer hele formiddagen. Først fikk produksjonsselskapene sjansen til å presentere seg selv for filmskapere og fagfolk. Deretter uavhengige filmprodusenter og til slutt fotografer og klippere. Under tittelen «Meet the Talents» fikk tre av våre medlemmer presenterte sitt arbeid: Åsmund Hasli FNF, Runar Sørheim FNF og Mikolaj Kepinski. Også yngre og til dels ukjente fagfolk fikk muligheten til å fortelle om seg selv i dette samarbeidet mellom Mirage, Nord-Norsk filmsenter, Viken filmsenter og Sørnorsk filmsenter.
Anders Hoft FNF var tilstede på festivalen med kortdokumentaren «A Cup of Covid» som han har skutt for regissør Nefise Özkal Lorentzen. Under tittelen Roundtable – A Sense of Place fikk vi en samtale mellom filmskaperne fra tre av årets nominerte filmer. De fortalte om arbeidsmetode og hvordan de gikk fram for å bygge tillit til de medvirkende. Samtalen ble ledet av Egil Håskjold Larsen FNF – en av festivalens grunnleggere. Deltakere var fotograf Raquel Fernández Núñez AEC, regissør Helin Çelik, filmfotograf Ants Tammik, lyddesigner Andreas Mendritzki og regissør Jacquelyn Mills som samarbeidet på filmen «Geographies of Solitude». Samtalen ble etterfulgt av Making Relevant – Cinema as a Collaborative Artform hvor festivalen hadde samlet filmfotografer, klippere og lyddesignere fra hele Norden. Fra Danmark deltok Casper Høyberg DFF (Dansk filmfotografforbund) og Martin Wehding (Dansk Filmklipperselskab). Matti Eerikäinen FSC (Finnish Society of Cinematographers) og Joona Louhivuori (Finnish Cinema Editors) representerte Finland. Fra Norge deltok fotograf Paul Rene Roestad FNF og Torkel Gjørv NFK (Norske filmklippere). Island var representert ved Jakob Ingimundarson IKS/FNF. Raquel Fernández Núñez AEC (Spanish Society of Cinematographers) deltok også i samtalen som var ledet av Egil Håskjold Larsen FNF. Svenskene var savnet, men det var ellers en god prat som blant annet berørte temaet AI og hvordan vi som filmskapere kan fortelle unike historier, noe kunstig intelligens ikke gjør. Samtalen kunne godt vart litt lenger, men programmet var tett med påfølgende filmvisninger. Å samle nordiske kolleger på denne måten ga imidlertid mulighet til å fortsette dialog i mindre formelle omgivelser. Et flott initiativ fra Mirage som vi håper fortsetter neste år.
Mirage er også en glimrende anledning til å møte bransjefolk for mingling. Vega Scene er et utmerket til formålet og det var fest og hygge til de sene nattetimer for dem som ønsket det. Årets festival varte fra onsdag 11. til søndag 15. oktober. Festivalen hadde godt besøk til tross for at det i år ikke kom noen kjendisfotograf av samme kaliber som fjorårets Sir Roger Deakins. Antallet filmfotografer blant publikum var derfor mindre i år. Festivalen har imidlertid meget gode kontakter og det var bare tilfeldigheter som gjorde at det ikke en meget kjent filmfotograf kom til Oslo i år. Det gjelder derfor å følge med til neste år. Mirage er en særegen festival som virkelig skiller seg ut i mengden, både hva gjelder filmer på programmet, og fokus på filmskaperne bak. Dette er absolutt en festival som har livets rett.
Nordiske filmfotografer mingler på Mirage. Fra venstre: Tor Edvin Eliassen, Michael Tebinka, Matti Eerikäinen FSC, Paul René Roestad FNF. Foto: O.A. Grøntvedt FNF
